Lav vekst, nedgang i eiendomsmarkedet og svake eksporttall er Kinas mest åpenbare økonomiske problemer. Dessverre er de også symptomatiske for Kinas underliggende og mer fundamentale utfordringer.
I løpet av sommeren presenterte Kinas sentralbank en rekke tiltak for å støtte økonomien, blant annet lemping av lånereglene for førstegangskjøpere og lavere renter. Omtrent samtidig presenterte regjeringen nye skattelettelser for småbedrifter.
Tiltakene var et svar på flere bekymringsfulle økonomiske indikasjoner. For eksempel falt den kinesiske konsumprisindeksen (KPI) med 0,3 % i juli, noe som gjorde Kina til det første G20-landet som registrerte en nedgang i konsumprisene siden pandemien var på sitt høyeste. Deflasjonspresset, som er et symptom på økonomisk svakhet, har siden avtatt, og den forventede oppgangen etter pandemien har vist seg å bli mye svakere enn forventet.
Dette er alvorlig, ettersom Kinas økonomiske vekst har bidratt til å drive verdensøkonomien i flere tiår. Landet har utviklet seg til en slags "verdens fabrikk" og inntatt plassen som verdens nest største økonomi, samtidig som millioner av kinesere har blitt løftet ut av fattigdom.
Frykt for en ny normaltilstand
Det gjenstår å se om landets utfordringer den siste tiden er permanente. Den nåværende oppbremsingen er en del av en trend som startet rundt 2010, og som vil fortsette i lang tid fremover. Enkelte prognoser tyder på at den gjennomsnittlige kinesiske BNP-veksten vil avta til et nivå på 2 % årlig i løpet av de neste tiårene.
Utviklingen er imidlertid usikker, og mye avhenger av hvordan myndighetene håndterer dagens utfordringer. Økonomer er imidlertid bekymret over Kinas begrensede handlingsrom og en rekke systemiske problemer, som har begynt å komme til overflaten.
Står Kina fast som et mellominntektsland?
Det har vært spekulert mye i om Kina er fanget i en såkalt "mellominntektsfelle". Et begrep som beskriver kampen for å bevege seg fra en økonomi preget av lavt utdannet, lavtlønnet produksjon og eksportdrevet vekst til en høyinntektsøkonomi preget av høyere verdiskapning, høyere lønninger og forbruksdrevet vekst.
Denne omstillingen er allerede vanskelig, men den har bare blitt vanskeligere på grunn av den høye gjelden og den lave produktiviteten som tynger økonomien.
I tillegg er Kina midt i en eiendomskrise som følge av flere tiår med lettvinte penger og slappe reguleringer. Men nå er etterspørselen svekket, boligprisene har falt, og kinesiske eiendomsutviklere er i trøbbel. Enorme summer av både sparepenger og investeringer er bundet opp i eiendom, og krisen i sektoren har derfor fått alvorlige konsekvenser for hele økonomien.
Det ville vært ille nok i seg selv, men Kinas problemer er sammensatte. Befolkningen blir stadig eldre. Ungdomsledigheten er høy. Produktivitetsveksten er lav. For å gjøre vondt verre er det tegn som tyder på at myndighetene nå er for gjeldstynget til å pumpe penger inn i økonomien slik de har gjort tidligere.
Dårlige beslutninger, lav avkastning
Offentlig gjeld er ikke nødvendigvis et hinder for økonomisk vekst hvis den brukes fornuftig. "Men det er tegn på at pengene ikke investeres optimalt", sier Bert Burger, Asia-økonom i Atradius.
"Local Government Finance Vehicles (LGFV) har akkumulert mye gjeld de siste årene. Men prosjektene de har finansiert, har gitt en relativt lav gjennomsnittlig avkastning. I tillegg har LGFV-lånene generelt ikke finansiert investeringer i mer effektive private selskaper."
I flere tiår har investeringer vært den største bidragsyteren til Kinas vekst, men investeringene forventes å avta på grunn av skuffende lav avkastning. Antallet investeringer fortsetter å synke, særlig i statseide selskaper. De kinesiske myndighetenes sterkt sentraliserte kontroll over økonomien har dermed blitt en bremsekloss for veksten, og mye tyder på at den nåværende politiske ledelsen er motvillig til å gi slipp på kontrollen.
Geopolitiske spenninger blokkerer veksten
Dagens geopolitiske situasjon forverrer situasjonen ytterligere. Spenningene i forholdet til Vesten påvirker for eksempel kinesiske teknologiselskaper direkte.
"Handelsspenningene mellom USA og Kina startet med Trump-administrasjonen tidlig i 2018 og utviklet seg raskt til en form for teknologisk proteksjonisme, som bare har blitt ytterligere forsterket under Biden-administrasjonen", sier Burger.
"I denne sammenhengen har kinesiske myndigheter valgt å gjøre økonomien mer selvstendig, det vil si at de ønsker å bli mindre avhengige av USA og andre vestlige økonomier. Kina prioriterer sikkerhet fremfor økonomisk vekst."
Uten vestlig teknologi har Kina problemer med å dra full nytte av innovasjoner som kunstig intelligens og kvantedatamaskiner. Samtidig er enkelte multinasjonale selskaper i ferd med å trekke seg ut av kinesiske leverandørkjeder til fordel for handelspartnere som er mindre kontroversielle eller ligger nærmere hjemmemarkedet.
Listen over utfordringer er lang. Covid har etterlatt seg en rekke hakk i økonomien, blant annet en ungdomsledighet som har steget til over 20 %. Noe som bare eskalerer eiendomskrisen ytterligere, ettersom unge arbeidsledige ikke kjøper bolig. Paradoksalt nok finner ikke bedriftene de rette folkene til de avanserte produksjonsjobbene de trenger. En stor del av arbeidsstyrken er overutdannet, mens mange arbeidstakere er underutdannet. En mismatch med alvorlige konsekvenser.
Hvordan ser fremtiden ut?
De kinesiske myndighetene erkjenner utfordringene, selv om de har begrenset handlekraft. Et positivt tiltak er økte investeringer i forskning og høyere utdanning, noe som har ført til en økning i antall patenter og innovasjoner.
Altfor ofte støter imidlertid gode ideer på en flaskehals i form av overdreven statlig kontroll. I tillegg går subsidier til innovasjon og forskning ofte til ineffektive statseide bedrifter, noe som igjen reduserer dynamikken i den private sektoren.
Utfordringen for Kina er at dagens problemer ikke har oppstått isolert. De er symptomer på strukturelle utfordringer som ikke kan løses med quick fixes.
"Myndighetene prøver å fremme innovasjon for å øke den samlede produktiviteten, men de hemmes av sine egne valg", sier Burger. "Det blir vanskelig for Kina å utvikle seg til et høyinntektsland på egen hånd. Det krever en større vilje til å samarbeide med resten av verden. Akkurat slik både Japan og Sør-Korea har lykkes med. Men det virker langt unna virkeligheten i Kina akkurat nå."